Hvorfor spør du om det, er det første jeg tenker. Jeg tror jeg kan telle på en hånd antall mennesker som faktisk bryr seg om svaret jeg gir dem. Men jeg klandrer ingen. Det er jo en helt vanlig ting å gjøre, å spørre hvordan en har det. Men, for noen, stikker dette enkle banale spørsmålet dypt. Skal man svare ærlig og gi dem lettere bakoversveis, eller bare gi svaret som alle forventer seg?
Nei, det går ikke noe bra! Det er en evig ond sirkel. Jeg kommer meg ikke ut av den. Det skjer mye bra i livet mitt om dagen, men jeg har det ikke noe bra. Jeg finnes ikke lykkelig, og ser ikke noe lys i tunnelen. Jeg går til behandling, men det hjelper ikke en dritt. Jeg har prøvd masse forskjellig, men det hjelper ikke en dritt. Jeg har barn å leve for, men det hjelper ikke en dritt. Jeg er trist og deprimert, men verst av alt er ensomheten. Lykke er noe man bestemmer seg for, er det noen som sier. For noe forbanna piss! Man kan bestemme seg for å være lykkelig kanskje en dag eller to, men alt er teater og skuespill. Det er ikke ekte. Jeg er ikke lykkelig selv om jeg har en leilighet, bil og jobb. De betyr ikke en dritt for meg, for jeg har ikke noen å dele hverdagen med, og hverdager er det som kjent flest av. Jeg trives ikke i mitt eget selskap.
Jeg har prøvd å svare ærlig. Jeg har sagt at jeg ikke har det noe bra, før. Men ikke nå lenger. For uansett hvor mye folk ønsker, og vil hjelpe, så kan de det ikke. De kan ikke gi meg livet mitt tilbake. Mitt liv, som jeg ønsket og som ga meg mening. Sorgen er ikke noe man bare kan fjerne over en kaffekopp, eller utallige timer hos psykolog. Den bare ligger der, som et grått teppe, og nekter å forsvinne. Hadde jeg kunnet bare fjerne denne følelsen, så hadde jo ikke dette vært noe problem. Men, følelser kan ikke bare fjernes! Man kan ikke bare bestemme seg for å være glad eller trist. Jeg har «bestemt» meg mange ganger, jeg, for at nok er nok, og at nå skal det bli bedre tider. Beklager, det varer kun i noen dager, maks noen uker. Vi har alle noe innebygget i oss, noe medfødt eller innlært, om hva som gjør oss lykkelig og hva som gir livet mening. Når dette er totalt fraværende og det ikke er noe man kan gjøre med det, så føles det ganske hjelpeløst.
Derfor svarer jeg bare «jeg har det bra», for du kan dessverre ikke hjelpe meg, og du får svaret som du forventer.
